Etter fredagens ruskevær og lørdagens shopping kalte urmannen på meg søndag morgen der jeg lå på sofaen m. kaffe og boka Why Iceland - om krisa på Island skrevet av Kaupthings sjefsøkonom. Får komme tilbake til den seinere. Men som sagt, urmannen måtte bestige et eller annet, men begrenset tid gjorde at jeg måtte velge noe i nærheten. Valget ble ganske naturlig Keilir. Keilir er ikke noe stort fjell, kun 378 meter og lett å bestige iflg. boka Íslensk fjöll (se link). Men i og med at det står helt for seg selv, var forventningene til utsikten ganske store. Og den karakteristiske kjegleformen gjør at fjellet har en høyere status enn høydemeterne skulle tilsi.
Etter åtte kilometer på en humpete grusvei som tar av fra motorveien mot flyplassen Keflavik, kommer man til en liten parkeringsplass. Om man leter litt (eller blir vist det av en islending som meg) finner man stien som går gjennom lavalandskap bort til foten av fjellet (som vel egentlig er mer en stor grushaug enn et fjell).
Her er jeg midtveis i bakken. Det var artig å springe nedover i den bratte grushellinga!
Det var såvidt bratt at det nesten var to skritt fram og ett tilbake, men hva gjorde det når utsikten fra toppen var såpass rå. Skulle hatt med skikkelig kamera, men mobilbildene gir vel et lite inntrykk av hvordan det var.
...og så labba jeg hjem og lagde fårikål ;-)
Den observante leser har forstått at det er Lars som er urmannen i Team Farse, og ikkje Gunhildur. Eg svømte i staden! (og fekk servert fårikål!)
ReplyDeleteI hygger jer rigtig. Imponeret over, at du har fået Lars til at blogge. Godt gået og godt skrevet - også det forrige, som jeg jo roste Gunhild for.
ReplyDeleteFremover blir det bare fjellblogging ;-)
ReplyDeleteLars